Skrevet 28. oktober 2021
* Fornavnet er endret.
I fjor semester gikk jeg på Erasmus.
Siden mitt første år med bachelorgrad, enda tidligere, ønsket jeg å gjøre det. Så her er jeg i det siste året mitt, og gjør alle nødvendige skritt for å gå gjennom "mitt livs år!" »I Erasmus.
Etter de administrative prosedyrene, den uforutsette, men alltid en viss spenning , dro jeg og jeg landet i Galway, en liten by i Vest-Irland.
De første glade dagene av Erasmus
De første ukene, etter boligbabyen, er det galskap! Begynnens galskap!
Jeg går på kvelder, møter, jeg lever og jeg liker det.
Jeg reiser, jeg er full av øyne og full av hjerte, men jeg tar også regnet, det er definitivt ingen myte!
Etter disse få ukens galskap begynner souffelen å synke og klassens rytme begynner å intensivere.
Jeg har alltid vært en relativt nysgjerrig student som ønsker å lykkes, noe som betyr at jeg bestemmer meg for å gå ut mindre (også fordi selv om halvliter er billigere er jeg ikke Croesus).
Og for øyeblikket må jeg møte andres utseende og deres overraskelse:
"Hva faen er det du gjør?" Det er Erasmus, ha det gøy! Resten, vi bryr oss ikke "
Men jeg kunne ikke, jeg kunne ikke, jeg ville ikke.
Moralen stuper under Erasmus
Moralen min begynner å synke, falle mer og mer.
Jeg begynte å slutte å gå ut fordi jeg ikke følte at jeg tilhørte, jeg begynte bare å se folk i løpet av leksjonene og å komme raskt og direkte hjem etterpå.
Jeg opplevde uforståelsen til Erasmus-vennene mine som ikke forstod hvorfor jeg ikke lenger skulle dra ut , som ikke forsto holdningsendringen min.
Endre det jeg ikke klarte å forklare. Jeg ble helt overveldet av situasjonen, pluss at jeg følte en viss skam å gå gjennom den.
Jeg ønsket å stoppe alt, jeg ønsket å gå langt, jeg ville være alene tapt i fjellet.
Jeg var heldig å ha de beste romkameratene i verden som har støttet og fulgt meg hele denne tiden.
Med dem tilbrakte jeg store kvelder, de som fikk meg til å le til jeg gråt og som hjalp meg til å ha vakre øyeblikk.
Jeg var heldig som hadde foreldrene mine som til tross for avstanden var til stede. Selv om det noen ganger var vanskelig for dem å forstå hvorfor datteren deres ringte dem hver morgen og gråt.
Vasen renner over
Så kom jeg til et punkt der jeg ikke kunne lenger, hvor det var for mye for meg! Selv å shoppe ble en prøvelse, alt var vanskelig.
Jeg orket ikke mer, jeg var konstant utmattet.
Hver morgen ble jeg angrepet av en veldig sterk angst. Jeg gruet meg til oppvåkningene og derfor nettene mine.
Det var da jeg bestemte meg for å stoppe denne opplevelsen. Jeg ville stoppe alt med en gang!
Jeg ønsket å unnslippe denne prøvelsen , jeg så ingen annen løsning enn å stoppe alt.
En kveld ringte faren min. Jeg forklarer min beslutning for ham, og han svarer:
"Ok, du kan stoppe året ditt, men fullføre semesteret. Uansett resultat, gjør det du kan, men gjør det!
Og så kommer du stolt hjem av det du har oppnådd. "
Det var vanskelig, veldig vanskelig å høre det.
I dag takker jeg ham for takket være ham flyttet jeg og jeg klarte å validere dette semesteret med karakterer som fortsatt forbløffer meg.
Beslutningen på slutten av Erasmus-semesteret
Jeg tok endelig avgjørelsen om å stoppe på et semester. Og den avgjørelsen var en av de vanskeligste jeg har måttet ta til i dag.
Jeg hadde inntrykk av å mislykkes , ikke være som de andre, jeg skammet meg.
Det er fremdeles et følsomt punkt i dag, for hvis jeg aldri har tvilt eller angret på avgjørelsen min, har jeg noen ganger inntrykk av å ha hatt en fiasko.
En dag da jeg var tapt, og jeg ikke visste hvilket valg å gjøre noen sa til meg:
"Hva er det vanskeligste med deg?" Forbli for å være dårlig og ikke glede deg over året ditt? Eller kom inn og ta valget om å slutte med noe du startet? "
Jeg tok dette valget ved å veie fordeler og ulemper, og i dag gjenopptok jeg studiene i Frankrike, i et raskere tempo enn i Erasmus.
Gå tilbake til Frankrike og lettelse etter Erasmus
Siden går jeg litt på litt for å feste, jeg prøver å gjenoppta sport og jeg vil gjerne gjøre teater.
Jeg er i terapi for å prøve å finne ut av det og sørge for at det ikke skjer igjen eller at jeg ellers kan takle det.
Hele tiden jeg gjemte meg, prøvde jeg å ikke fortelle vennene mine om det. Jeg ville ikke at de skulle vite i hvilken tilstand jeg var.
Jeg skammet meg.
Selv i dag er jeg ikke i stand til å fortelle dem, forklare dem fordi jeg ikke vet årsakene til tilstanden min, men det jeg husker er at alle alltid har støttet meg.
De har alltid vært der selv uten å vite hva som skjedde med meg.
Det er takket være dem og dem og kanskje også for dem å takke dem for at jeg i dag kjemper for å bli bedre.
Øyeblikk av depresjon er alltid til stede, og jeg vet at jeg har krefter til å overvinne dem. Jeg vet også nå at jeg kan ta valg og anta dem overfor mennesker som ikke kan eller ikke vil forstå.
Det er ikke en enkel vei, men livet er bra, og hver dag prøver jeg å få mest mulig ut av de gode tidene.
