Innholdsfortegnelse

Det romantiske aspektet ved en film skal ikke overses. Få av fiksjonene som er projisert i mørke rom inkluderer ikke en fortellende bue rundt romantikken mellom flere hovedpersoner eller som analyserer den på en eller annen måte.

Så åpenbart, når vi ser karakterene utvikle seg på skjermen, kan det få oss til å tenke på vår egen situasjon og noen ganger påvirke vår måte å vurdere paret på . Positivt eller negativt for den saks skyld!

Når du ser nøye på det, er det ikke alltid kjærlighetsfilmer som lærer leksjoner, men alle mulige sjangre ... som det fremgår av førstevalget i dette utvalget!

Cloverfield fikk meg til å innse at jeg ikke elsket ham så mye

  • Et anonymt valg som ikke vil skade den andre

Cloverfield forteller historien om en gjeng venner som møtes på avgangsfest i 2007 i New York City. De har det gøy når det plutselig dukker opp et monster i byen og ødelegger alt i veien ...

Kameraet i hånden krysser de øya Manhattan og risikerer livet for å redde jenta som en av dem elsker gal .

Jeg så denne filmen med eksen min, da vi hadde vært sammen i flere år. I denne historien er kjærlighet bare et påskudd, men det sjokkerte meg: Jeg sa til meg selv at jeg ikke ville være i stand til å sette meg selv i en slik fare for kjæresten min .

Kanskje før hadde jeg vært der, nei.

Det må sies at inntil da gikk alt bra mellom oss. Jeg hadde ingenting å bebreide ham med. Det er bare at kjærligheten stille forsvant .

Så der går du, Cloverfield fikk meg til å innse at jeg kanskje ikke var veldig oppfylt i denne komfortable stillingen lenger.

Noen uker senere skilte vi hverandre .

(NdAki: Jeg vil bare si "oops" til denne personen. Jeg håper i alle fall for fremtiden at de ikke trenger å tåle verdens ende for å innse at kjærlighet er ikke til stede i ekteskapet hans!)

Søte november fikk meg til å nyte øyeblikket

  • Valget av Mymy, assisterende redaktør som nettopp har funnet henne Keanu Reeves

Sweet November er en ikke så kjent liten film som jeg så på da jeg var midt i Keanu Reeves for alltid (det var etter Leonardo DiCaprio og før Tom Hardy, for å plassere).

Det er den sjarmerende historien om en positiv og kvikk kvinne som inngår en pakt med en overarbeidet og veldig negativ mann. I en måned vil han leve i sitt eget tempo og lære av sin filosofi.

Åpenbart blir de forelsket ... men det er faktisk ikke så dårlig. Det er en av mine favoritt romantiske filmer!

I tillegg er det Jason “Lucius Malfoy” Isaacs i kappe, så jeg håper jeg har overbevist deg.

Søte november fikk meg til å forstå en ting: det er bedre å oppleve flyktig lykke enn å aldri oppleve lykke i det hele tatt , selv om det gjør vondt når det stopper.

Jeg synes det er viktig, i et par, å vite hvordan vi tar risiko, å utnytte alle gledene i hverdagen, store og små, og ikke angre på det vi har levd når det er over.

Selv om det oppstår et brudd, forblir tingene vi har opplevd, og det er mulig å verne om det!

Jeg gråter alltid foran Sweet November på grunn av den bittersøte naturen til denne lykken som ikke kan vare. Og jeg prøver å dra nytte av, daglig, alle de små tingene som kjærligheten gir meg.

(NdAki: det som er mest gripende for meg er at jeg som tilskuer, selv om jeg vet godt at kjærligheten deres er dømt til å mislykkes, fortsatt vil støtte dem og bli involvert følelsesmessig i forholdet deres.)

500 dager sammen, filmen som fikk meg til å forstå at du i kjærlighet ikke burde være hard

  • Valget av Marina, leder for skjønnhetsseksjonen

Det er ikke en spoiler hvis jeg kunngjør at de to hovedpersonene på 500 dager sammen, Summer og Tom, ikke giftet seg og enda mindre hadde en mengde barn, siden vi i traileren allerede gir deg dette info.

Denne filmen jeg så på og så på igjen da jeg var singel, og den gjenspeiler meg spesielt i dag når jeg er lykkelig som et par, fordi Tom (spilt av Joseph Gordon-Levitt) minner meg om meg før.

500 jours-ensemblet fikk meg til å forstå at du i kjærlighet ikke burde være anstrengende , og at du noen ganger starter en historie og innser at du gjør deg ulykkelig, til tross for all velvilje i verden for å sikre at det fungerer.

Og så er lydsporet til denne filmen et rent under som ikke ødelegger noe.

(NdAki: det ser ut til at "Å dø ved din side er en slik himmelsk måte å dø på ...", men hei, la oss referere til førstevalget i utvalget, jeg vil egentlig ikke dø med deg.)

La La Land, filmen som fikk meg til å tenke på prioriteringene mine

  • Valget av Margaux, leder for mat- og matlagingsseksjonen

Da jeg så La La Land, var jeg i tvil om tusen aspekter av livet mitt. Jeg visste omtrent hva jeg ville gjøre, men jeg visste ikke hvordan, jeg var redd for å såre kjæresten min som jeg elsker av alle krefter.

Vær forsiktig, jeg vil ødelegge LA LA LAND, GÅ TIL NESTE INTERVJU HVIS DU VIL VITE.

Da jeg forlot kinoen, gråt jeg uten å stoppe i flere dager.

Jeg gråt fordi jeg forsto noe veldig viktig: det er ikke fordi vi elsker noen vi skal ende med, eller at vi skal ha en lykkelig romantisk komedieavslutning.

Jeg forsto at det å elske noen også lot dem gå for sitt eget beste, og presset dem mot det beste , selv om det alternative livet også kunne ha vært kult.

Je suis toujours avec mon copain, on est toujours amoureux, je sais que c’est ça que je veux pour mon couple : se tirer mutuellement vers le haut et se rendre heureux… même si ça veut dire être sans l’autre.

Je sais que si le jour de la séparation arrive, je ne regretterai jamais cette histoire et ce mec merveilleux qui se trouve être mon copain depuis plus de 5 ans.

Mr et Mrs Smith , pourquoi mentir n’est pas une bonne idée

  • Le choix de Clémence, rédactrice en chef

Mr et Mrs Smith est sorti au cinéma en 2005, et je l’ai adoré, car je suis une grande fan de Brad Pitt ET d’Angelina Jolie, j’étais donc amplement servie avec ce casting royal.

En plus, même si j’étais encore loin d’être féministe en ces temps reculés, j’affectionnais déjà les films et séries mettant en scène des héroïnes badass. Or la Mrs Smith de cette histoire est tout sauf une potiche cantonnée aux pires stéréotypes de la ménagère de moins de 50 ans.

Angelina « fucking badass » Jolie interprète une espionne contractuelle, sorte d’agent secret en freelance. Et c’est là que l’histoire devient intéressante : elle rencontre le fameux « Mr Smith », qui se trouve également pratiquer la même activité professionnelle.

Ils vivent néanmoins une histoire assez terne de couple chiant en banlieue, jusqu’à ce que leurs clients respectifs les missionnent… pour s’entretuer. Boulette…

Spoiler alerte (mais c’est sorti en 2005 donc je vais dire qu’il y a prescription), Mr et Mrs Smith finissent par découvrir qu’ils sont tous les deux agents secrets, et qu’en vrai… ça les rapproche encore plus.

NON SANS BLAGUE ! Vous essayez de me dire que l’honnêteté et la franchise au sein d’un couple, ça soude davantage que se mentir mutuellement ?

Pardon, je me calme sur le sarcasme et je reprends : oui, Mr et Mrs Smith m’a fait comprendre cette vérité toute simple.

Mentir à quelqu’un, ça peut marcher 5 minutes, au début, c’est sûr que c’est beaucoup plus simple que d’expliquer à ton crush tout ton bagage personnel (pour Angie, c’est d’être agent secret, mais chacun sa croix j’ai envie de dire).

Sauf que si je mise sur le long terme, mentir me fera perdre du temps : c’est comme chercher à bâtir quelque chose sur des fondations branlantes… Tôt ou tard, ça finira par chanceler et s’effondrer.

Et si au cinéma, nombre d’histoires commencées par un énorme mensonge finissent bien, c’est peut-être pour nous donner le courage d’assumer et de confier à l’autre les vérités qui nous coûtent plus cher à avouer.

Vu l’appétence d’Hollywood pour ce ressort scénaristique, j’ai l’impression qu’on a vraiment besoin d’entendre plusieurs répétitions de cette leçon.

Allons-y, alors.

Un homme idéal , pourquoi mentir n’est VRAIMENT pas une bonne idée

  • Toujours le choix de Clémence

Dans ce film, Pierre Niney publie un roman à partir du journal intime d’un Harki décédé. Ça devient un succès phénoménal, il se met en couple avec une femme tombée sous son charme d’auteur si sensible et doué…

Tu vois venir la chute ? EH OUI. Un mensonge, deux mensonges, dix mensonges plus tard le personnage de Pierre Niney est vraiment BIEN dans la merde.

Moralité ? Mentir n’est VRAIMENT PAS une bonne idée.

Hors de prix , pourquoi mentir c’est CLAIREMENT pas une bonne idée

  • Le choix très obstiné de Clémence

Gad Elmaleh interprète le rôle de Jean, serveur dans un grand hôtel. Il rencontre Irène (Audrey Tautou), qui le prend pour un milliardaire… Et au lieu de lui dire :

« Ah mais pardon madame, il y a méprise, je n’ai absolument pas le compte en banque de Mark Zuckerberg, si c’est la maille qui vous fait bander, passez votre chemin j’en suis désolé (mais pas trop parce que bonjour la vénalité s’il faut avoir plus de six zéros au solde du compte courant pour mériter dix minutes de votre attention, sauf votre respect). »

Non, Jean se dit, vlà l’idée de génie, je vais me faire passer pour un milliardaire, donc.

MAUVAISE IDÉE ON VOUS A DIT.

Hitch, expert en séduction , pourquoi mentir c’est PAS la bonne stratégie on vous dit

  • Le choix de Clémence « persiste et signe » Bodoc

Je continue ? Bon. Ce fameux « expert en séduction » commence à s’enticher de la journaliste qui… va enquêter sur lui. Et quand il s’en rend compte, va-t-il s’empresser de corriger cette méprise gênante ?

Je fatigue.

Aladdin , au cas où ce serait toujours pas clair : stop le mensonge

  • Le choix « j’vous en remets une couche » de Clémence

Faut-il vraiment s’arrêter sur Aladdin ? Je veux dire, c’est un Disney, une histoire racontée aux enfants, et on vous DIT que c’est PAS un comportement socialement acceptable de MENTIR sur qui on est pour serrer de la meuf séduire sa promise.

Anastasia , car désolée Dimitri, t’as aucune excuse

  • Le choix de Clémence jusqu’à ce que tout le monde ait bien capté que mentir c’est mal

Ne nous méprenons pas, j’adore Anastasia , je suis super saucée par chaque nouvelle annonce de la comédie musicale à venir, aucune hostilité à cette franchise de ma part.

Mais Dimitri, sérieux mon gars, assume un peu. T’es un escroc à la petite semaine, c’est la vérité, donc pourquoi tu essaies d’embrouiller Anastasia comme ça ?

La prunelle de mes yeux , parce que j’ai plus aucune patience

  • Le choix de Clémence « persiste et signe et j’insiste pour la forme » Bodoc

Dans La prunelle de mes yeux, la première rencontre est une confrontation : Théo trouve Élise insolente, alors il lui parle assez mal en retour.

La jeune femme est aveugle, ce qui n’attendrit pas le moins du monde son voisin ; non pas que le handicap ait quoi que ce soit d’attendrissant, mais simplement qu’un peu d’empathie d’humain à humain n’a jamais fait de mal.

Chemin faisant, Théo commence à être intéressé par Elise… Mais il ne trouve rien de mieux pour l’approcher que de prétendre perdre la vue lui aussi.

ALERTE FUCKBOY. Ne faites pas ça chez vous.

Passengers , parce que eh ouais, mentir n’est TOUJOURS PAS romantique, même dans le futur C’EST TOUJOURS UN NON

  • Le choix de Clémence « c’est bon je pense qu’on a compris mais un dernier pour la route quand même » Bodoc

Je vais pas vous spoiler la fin de Passengers, parce qu’il vient de sortir en salles. Je vais juste révéler UN élément de l’intrigue, qui n’est pas suggéré sur les affiches et les bandes-annonces.

Donc.

En regardant cette bande-annonce, on se dit « trop romantique », deux naufragés de l’espace se retrouvent et tombent amoureux, sur ce radeau intergalactique à la dérive.

La chute du trailer est une fausse promesse, vraiment :

« Ils ne se sont pas réveillés par hasard. »

Ah mais effectivement.

Jim (Chris Pratt) est réveillé par accident, mais Aurora (Jennifer Lawrence) est sortie de son hibernation… Par Jim, que la solitude rendait fou au bout d’un an à errer seul sur le vaisseau, et qui, un soir, tombe ébahi sur le sarcophage d’Aurora, magnifique princesse endormie, mélange féérique de Blanche-Neige et de la Belle au bois dormant.

Mais bien sûr, à son réveil, Jim-pas-fiérot-fiérot-quand-même se garde bien d’avouer à Aurora que ce n’est pas le destin qui vient de la condamner à mort à vivre piégée sur l’Avalon : C’EST LUI ! Parce qu’il était tout seul le pauvre.

Je vous dis pas si Jim finit par cracher le morceau, ni comment cette belle romance cet énorme mensonge de relation manipulée évolue au cours du film, mais je dirais juste : mentir, vraiment, c’est pas une bonne idée, point.

En conclusion…

C’est fou le nombre de films qui amènent à réfléchir sérieusement à son rapport à l’autre dans un couple, de la rencontre à la séparation le cas échéant.

Mais surtout sur le mensonge quand même.

Et toi, quels sont les films qui t’ont mis une claque, en te faisant prendre conscience d’un truc à propos de toi, de ton couple ou de ton crush ?

Populære Innlegg