Skrevet 11. mars 2021

Insta-historien

I flere måneder, annenhver uke, vil du se på Mademoisell portretter av Instagrammers og Instagrammers som du kanskje eller kanskje ikke kjenner.

10 personligheter, som ikke nødvendigvis er Instagram-stjerner, men bare enkle mennesker, med en overveldende opplevelse, med en melding å formidle eller originalt innhold å tilby.

Hvem er de bak likes og Ks i det sosiale nettverket ? Hvordan kom de dit? Hva er budskapet deres?

Jeg vil prøve gjennom disse 10 portrettene for å få deg til å oppdage det, og kanskje få deg til å ønske å følge dem.

Men fremfor alt håper jeg å få deg til å hevde deg selv og uttrykke deg fritt , som dem og dem!

Finn portrettene som allerede er publisert

  • Roro den sterke, nå quadriplegic, snakker om glede, virilitet, kjærlighet ...
  • Angelo fra @balancetapeur, sårbar UFO fra Instagram
  • Oppdag @lafillequiadestaches, selve kjærlighetsforhandler på insta
  • Hvordan kroppens positive engasjement endret livet mitt
  • Når kampen mot kreft inspirerer til et engasjert merkevare
  • Hvorfor jeg bryter tabuet med assistert reproduksjon på Instagram
  • Jeg tatoverer “3D” brystvorter, blander kunst og selvtillit på Instagram
  • Romain Costa frigjør stemmen til LGBT + -samfunnet på Instagram
  • Med Make My Lemonade dyrker jeg glede på Instagram

Hvis du setter pris på disse portrettene og verdiene formidlet av disse kvinnene og mennene på Instagram, møter jeg deg på No Pressure by Instagram-siden, en overraskelse venter på deg!

Ambisiøs . Utholden . Kreativ .

Start fra ingenting, modige hindringer, og finn din plass i verden takket være utholdenhet og engasjement på Instagram.

Dette er hva jeg vil si hvis jeg måtte oppsummere reisen til Steves Houkponou (35), nå gründer.

Men Steves vei fortjener at jeg bruker litt mer enn en setning, og at jeg forteller deg hvordan han fra en barnefotballspiller i et distrikt Cotonou i Benin bestemte seg for at Instagram ville være nettverket som ville hjelpe den til å oppfylle seg selv .

Skader å overvinne for Steves Houkponou

Bak sin status som gründer har Steves faktisk tre hatter:

  • han har et kommunikasjonsbyrå som støtter merkevarer i deres digitale strategi
  • han opprettet et afrikansk-inspirert klær for bruk og tilbehør, kalt BHP (BlackHats Paris)
  • han er en instapreneur, det vil si at han startet sin virksomhet takket være Instagram.

På sin mer enn polerte Instagram-konto ga Steves meg inntrykk av en dyktig mann, mer enn stilig, rett i støvlene og solid på føttene.

Det er tydeligvis hva han er, men da jeg møtte ham, tillot han meg å se litt utenfor, og viste meg et stykke av livet sitt, da han ennå ikke var der. selvsikker og selvsikker mann i dag.

Steves vokste opp i en beninesisk familie, han er den siste av en familie på 9 barn, og det var først for fotball at han var bestemt :

«På skolen kunne jeg ikke leke med klassekameratene mine fordi de gjorde narr av meg, så jeg lekte i nabolaget, i gatene.

Vi satte to steiner, vi lagde lag og vi spilte fotball.

Da jeg dro til foreldrenes landsby var det et stort fotballstadion, det var litt som om pariseren kom til provinsene: folk var mindre slemme der, så jeg var i stand til å uttrykke meg, Jeg spilte, og slik ble jeg oppdaget.

Da jeg var 14 år, ankom jeg Frankrike, i Auxerre, det store treningssenteret på den tiden, for å spille fotball.

Jeg kom tilbake til idrettsstudier, men en måned senere, i løpet av en oppdagelsesdag, ble jeg skadet, og det var starten på mitt andre liv . "

1 måned etter at fotballdrømmen hans begynte å ta form, i 1998, året for verdensmesterskapet, tok Steves en dårlig hit under en takling, falt i bakken og klarte ikke å reise seg.

Allerede lider av en autoimmun sykdom faren hennes videreførte, kalt HLA-B27, noe som gir henne en høyere risiko for visse revmatiske sykdommer (som påvirker bein, ledd og bløtvev), diagnostiserer leger henne mer enn pessimistisk:

“Alle legene fortalte meg at jeg aldri ville gå igjen i mitt liv, jeg var funksjonshemmet 14 år gammel. Vi så alle legene som var mulige og tenkelige, og de sa alle det samme.

For meg var det fryktelig fordi det var slutten på livet mitt, jeg gråt, men det som fungerte var at faren min fortalte meg:

"Det er en vits de spiller på deg, det er ikke sant, du kommer til å gå igjen."

Alle brødrene og søstrene dine går, jeg går, moren din går, så det er opp til deg å tro det. Hvis du ikke tror det, er det over. "

Foreldrene mine er veldig sterke, faren min ble født i Benin, bestefaren min er fisker, faren min gikk i 2 dager fra landsbyen sin til hovedstaden fordi han var syk.

Moren min ble foreldreløs 12 år gammel, hun hadde vanskeligheter med å mate og måtte klare seg selv for å spise, og i dag er ting mye bedre, de har klart å gjøre store ting.

Foreldrene mine fikk meg alltid til å innse hvor heldig jeg var, jeg vokste opp i takknemlighet, og hva som skjedde med meg, de fikk meg til å ta det som en prøvelse jeg måtte gjennom .

Så på den ene siden var det komplisert, og samtidig sa jeg til meg selv at jeg ikke kunne gi slipp, og det som er synd, jeg vil ikke drive med fotball, men jeg vil finne veien og jeg vil være best på det jeg gjør. skulle gjøre . "

Overmotivert av oppmuntring og støtte fra foreldrene og familien, fikk Steves alle legene til å lyve. Etter noen måneder klarte han å sette seg opp i sengen, noe som allerede var en seier.

Så etter et år var han i stand til å reise seg, et virkelig mirakel for medisinsk yrke.

Steves var veldig berørt av denne prøvelsen, men det var ikke den eneste som påvirket måten han ser på seg selv.

Når han snakker om hånet til sine beninske kamerater da han var på skolen, er det noe som virkelig markerte ham:

“Da jeg var liten før alt dette, lo folk mye av meg.

Jeg løp veldig fort og var veldig flink i fotball, men jeg hadde en lengdeforskjell på 1,5 cm mellom de to beina mine, så det viste seg når jeg løp.

Les enfants sont méchants et ils se moquaient, donc je manquais beaucoup de confiance en moi. Le seul moment où je m’échappais, c’est quand je jouais au football.

C’est une plaie qui ne se referme pas. »

Un nouvel objectif, et son début sur Instagram

Au total, Steves a passé 2 ans dans un centre de rééducation, et c’est aussi pendant cette période que s’est concrétisée son envie de travailler dans la mode, quand bien même ce n’était pas du goût de ses parents :

« Apparemment à 5 ans je prenais déjà les poupées de ma sœur et je leur faisais des habits, donc je me suis dit que c’était peut-être la voie qui était faite pour moi, et que j’allais me concentrer sur ça.

Je suis fan de Saint Laurent, j’ai lu tous ses bouquins, dès qu’il y a un événement sur lui, j’y vais, et ça date de quand j’étais en centre de rééducation.

Ma mère m’a acheté un magazine, ils parlaient de Saint Laurent dedans, j’ai adoré et j’ai demandé à ce qu’on m’en achète plus.

J’ai commencé à m’intéresser à la mode, et je disais que je serai le nouveau YSL quand je serai grand.

Je voulais faire des études de mode, mais je viens d’une famille africaine qui considère que ce n’est pas pour les hommes, que ce n’est pas viril, donc c’était compliqué. »

Pour satisfaire ses parents sans perdre de vue son objectif premier, Steves a enchaîné les études prestigieuses, tout en se rapprochant doucement du milieu de la mode.

Steves a obtenu un Bachelor International Management à l’université de Cambridge, puis il est revenu en France à Paris, pendant une période de rechute médicale.

Il a ensuite fait un Master en Marketing de Luxe, pour se rapprocher de la mode, puis un MBA en Finances, sachant au fond de lui qu’il allait un jour se mettre sur la voie de l’entreprenariat.

Il a fini par travailler chez Cartier, L’Oréal, au Bon Marché, puis a gravi les échelons chez Coach, la marque de prêt-à-porter de luxe, dans laquelle il est devenu directeur commercial.

Il est rentré par la petite porte, puis est devenu le plus jeune directeur commercial d’Europe.

Voulant aller toujours plus haut, progresser toujours plus, et sentant qu’il n’y parviendrait pas en restant chez Coach, c’est là que Steves a décidé de tout miser sur Instagram :

« Parallèlement à mon travail chez Coach, je postais des photos de mode sur Instagram, sur mon compte perso, et je parlais aussi développement personnel.

Je parlais des difficultés de la vie, et j’essayais de faire passer un message, de dire qu’il faut se battre, et ne rien lâcher pour atteindre ses objectifs.

À l’époque je n’avais pas beaucoup de followers.

Quand j’ai quitté Coach, j’ai eu ma première opération rémunérée en tant qu’influenceur qui a bien marché, donc je me suis dit qu’il y avait quelque chose à fouiller. »

Un chapeau et un compte Instagram qui changent la vie

Aujourd’hui Steves est un vrai modèle pour sa communauté, et il diffuse des messages centrés sur la confiance en soi, l’important de s’aimer, se trouver, et toujours trouver la force de franchir les obstacles.

Et s’il en est arrivé là, c’est grâce à sa ténacité extraordinaire et à son environnement familial, mais aussi grâce à ce fameux chapeau, son accessoire magique devenu emblématique :

« Un jour je rentre dans une boutique, c’était dans le Marais, et il y avait un chapeau.

J’ai kiffé le chapeau, j’ai un gros coup de cœur, mais à l’époque on mettait des bobs, des casquettes, mais pas trop de chapeaux, et surtout il coûtait 350€, ce qui représentait beaucoup d’argent pour moi à l’époque !

Je demande une réduction à la vendeuse, mais rien n’y fait. J’avais un pote avec moi qui me dit que le chapeau me va trop bien, et la vendeuse ajoute :

« Ce chapeau, il va changer votre vie. »

La je me suis dit que la dame était très forte, elle m’a vendu une émotion, côté marketing elle envoyait !

Bref, elle m’a convaincu, j’ai acheté le chapeau ! À ce moment de ma vie j’étais encore assez bas côté confiance en moi, je n’osais pas trop parler aux filles, c’était vraiment compliqué.

Je suis sorti avec le chapeau sur la tête, et une fille est passée à côté de moi et m’a fait un clin d’œil. C’était la première fois que j’avais une interaction comme ça avec une inconnue.

Le soir, on va au restau avec des amis, on va en boîte, et des femmes viennent me voir, prennent mon chapeau, on commence à interagir, etc.

À partir de là, le chapeau, je ne l’ai plus lâché !

Un jour je cherchais un truc dans mon porte-feuille, et mon pote m’a pris en photo.

La photo était vraiment belle, je l’ai postée sur Instagram, et tout d’un coup j’ai eu 1000 likes, alors que d’habitude je n’en avais que 30 ou 40.

C’était un truc de malade, je me suis dit que j’allais arrêter de poster des looks, et que j’allais mettre ma tête à moi, sauf que quand j’ai posté une photo de mon visage sans chapeau, j’ai fait un gros flop.

À partir de là j’ai fait tout un travail, j’ai changé de nom, je me suis appelé theblackwithblackhat (The Black With Black Hat) , et c’est comme ça que ça a commencé pour moi sur Instagram. »

Maintenant, Steves a 120 000 abonnés sur son compte Instagram personnel, et presque 170 000 en cumulant celui de son agence et de sa marque.

Il est une référence de réussite, et grandit chaque jour un peu plus grâce à sa communauté Instagram :

« Instagram m’a apporté de la confiance en moi, le fait de faire des photos et de me montrer moi, déjà, ça a été un exutoire.

Si tu avais dit au petit Steves de 14 ans de faire des photos pour se montrer, il aurait dit : jamais de la vie !

Sur Instagram il y a une bienveillance qui est arrivée, les gens m’ont dit qu’ils avaient acheté un chapeau noir pour me ressembler, des gens m’ont accosté dans la rue pour me prendre en photo…

Au-delà du business et de la vitrine importante que représente Instagram pour une image de marque, c’est tout ce côté humain que le réseau m’a apporté ! »

Je suis ravie d’avoir fait la connaissance de Steves, et d’avoir découvert son histoire touchante, et inspirante, qui rend son parcours encore plus impressionnant.

Et je te laisse avec ses mots :

« J’avais toutes les excuses pour rater ma vie : je suis noir, je suis immigré, je suis handicapé.

Si j’étais resté uniquement là-dessus je n’aurais rien fait, je serais encore dans mon fauteuil roulant dans le lit d’hôpital à Viry-Chatillon, sauf que j’ai refusé et je suis allé faire ce que je voulais.

Tout le monde a un point fort, moi mon point fort je sais aujourd’hui que c’est de donner confiance aux gens, de faire briller les gens grâce à leur image, et j’ai mis du temps à trouver cela.

Il faut que chacun et chacune trouve son point fort, et ce qui l’a marqué dans sa vie et l’a mené à faire ce qu’il ou elle fait. La vie est courte, et on a tous une mission de vie. »

Populære Innlegg