I samarbeid med Pyramide Distribution (vårt manifest)
Har du en tendens til å lytte til løpelyder? Ryktene som streifer rundt i gatene? Jeg gjør. Til slutt, jeg liker å låne et noen ganger litt distrahert øre til urbane legender.
Desto mer når de formidler litt poesi.
Dette er tilfellet med legenden som vil riste den for rolige byen Kiryat Yam, i de delikate jomfruene, på teatre den 25. juli, hvor Mademoisell er en stolt partner.
Jomfruer, en film full av sjarm
Jomfruer, det er en kjærlighetshistorie. Den vi kan ha for en forelder, en kjæreste, et sted og til og med en historie.
Lana er 16 år og bor sammen med moren i et lite badested i Nord-Israel.
Der skjer ingenting, eller veldig lite. Lanas mor eier en liten kafé / bar, en kort spasertur fra stranden som strekker seg så langt øyet kan se.
Ingen kunder går noen gang dit, bortsett fra to gamle mennesker som drikker kaffen der om morgenen. Lana har bare en ambisjon: å forlate denne byen for å oppleve storbyens gleder, i Tel Aviv.
Men moren hans hører det ikke slik.
Så Lana er sint på ham. Av det og sikkert en hel haug med andre grunner.
Forholdet mellom dem er anstrengt, men kjærligheten er der, latent. En fin dag, mens Lana er på stranden, møter hun en ung mann, eldre enn seg selv.
Med ham kommer snart et rykte som ryster opp i byen, gir det et lett livspust, et løft for å komme videre. I sjøen, nær de halvt sovende innbyggerne, ville det vært sett en havfrue ...
Gjennom en poetisk historie og vakre allegorier bygger Vierges et symbolsk univers full av ømhet, som har en reell smak å komme tilbake til det.
Jomfruer stiller spørsmål ved kommende myndighet
Lana opplever det for første gang i Virgins. Kjærlig, seksuell ... men også når det gjelder tilgivelse, omtanke for andre, til og med altruisme.
Disse første gangene gjenspeiler de som mange av oss kjenner. De gangene vi tvilte, hvor vi våget, hvor vi noen ganger tok feil, og så begynte vi igjen.
Jomfruer er historien om en ung jente som blir voksen, og som forstår hva det innebærer.
Stopp barns luner, surring av tenåringer og påta seg deres ansvar. De som vi gir til oss selv, men også de som påhviler oss.
Jeg tror det er lett å identifisere seg med karakteren til Lana, og Virgins-historien som helhet.
I alle fall gjentok denne historien ikke mine, fordi livene våre på ingen måte er sammenlignbare, men heller mine gamle ønsker.
Da jeg var tenåring, var mitt eneste ønske å komme meg ut av veien, å oppleve livet vekk fra de stille og rene gatene i den elegante forstad. Jeg ønsket å se hva som var utenfor og være forelsket i hjel.
Jeg befant meg mye i Lana, spesielt i hennes gjentatte frekkhet og hennes "hothead" side. Jeg smilte flere ganger da jeg så henne gjøre en feil.
Med mye ømhet og varme forlot jeg henne etter 1:30 i hennes selskap, og jeg har savnet henne litt siden.
Jomfruer, en fin rollebesetning
Jeg kjente ikke den unge kvinnen som spiller Lana eller den som spiller moren. Virges introduserte dem for meg, og jeg er veldig glad.
Joy Rieger (Lana) er et navn som sannsynligvis ikke betyr mye for deg. Og dette er ganske normalt fordi Jomfruer er hans første rolle på kino! Det er påfallende naturlig der, det er som om hun aldri spilte.
Hun ble også tildelt på Tribeca-festivalen, der hun vant prisen for beste skuespillerinne. Bare det !
Hun gir svaret til den andre kvinnen i filmen, den som har flere skuldre, og som man kan stole på. Hans mor er den israelske skuespillerinnen av hviterussisk opprinnelse Evgenia Dodina som bringer ham til liv, med kraft og noen ganger voldsomhet.
I Virgins tar hun sin unge niese, en delikat og slank karakter som følger Lana overalt. Selv om det fremdeles er barn, fremstår denne fetteren fra byen som det stikk motsatte av Lana, og gir fremdeles flertall til kvinnene som er portrettert av filmen.
Sammen bærer de fiksjonen, gir substans til denne fabelen som ville ha mindre smak uten dem.
Jeg råder deg tusen ganger til å gå og oppdage dem i Virgins .
For å være ærlig var jeg redd da jeg gikk på en visning om at jeg skulle komme over en streng og lang film.
Jeg kom overrasket over å ha tatt et lite slag, og jeg la det helt alene (i figurativ forstand selvfølgelig), fordi jeg hadde gitt frie fordommer til mine fordommer!
Vi sees på kino 25. juli, ok?
